-Ikke kall meg et offer

Tekst: TOMMY HALVORSEN

Mai-kvelden var like varm som den pleier å være i Ugandas hovedstad, Kampala. Klokka hadde passert 22 da Gloria Kankuda satte seg inn i sin metallic grå Suzuki på vei hjem til nabolaget Kabowa der hun bodde.

Dagen hadde vært full av møter og arbeidsoppgaver. Med seg i bilen hadde hun en venninne som skulle overnatte. Praten fløt like fint som kveldstrafikken, helt til de svingte inn og nærmet seg porten der hun bodde.

Svakt opplyst av gatelysene så de en fremmed skikkelse kledd i en rødrutete flanellskjorte med åpen jakke over.

 – Er det vanlig at folk lusker rundt her så sent? undret venninnen. Gloria trakk på skuldrene. Hun var nesten aldri ute på denne tiden av døgnet. Klokka var litt over 22.30. Det var torsdag 21. mai 2009.

Bilens hastighet var lav, de nærmet seg porten som vakten snart skulle åpne for dem. Så ble bildøra brått revet opp. Den ukjente mannen i flanellskjorte tok tak i armen til Gloria og forsøkte å rive henne ut. Hun gjorde motstand, skrek alt hun maktet. Plutselig kjente hun at noe ble helt over henne. Gloria tenkte at det var et ransforsøk, og at gjerningsmannen ønsket å gjøre henne bevisstløs med middelet han hadde med seg.

Hun klarte ikke å se hva det var, men hun kjente en lett smerte, små ilinger i huden. Rett før portvakten og sjokkerte naboer kom ilende til, forsvant gjerningsmannen.

Inne i Suzukien hadde det lagt seg et teppe av røyk. Det var ikke mulig å se klart, men Gloria maktet å karre seg ut. Naboene, som ennå ikke forstod hva som hadde skjedd, bestemte seg for å frakte henne til en klinikk i nærheten.

Da de ankom klinikken, hadde Gloria kun truse og BH på, resten av klærne var etset bort. De forstod ennå ikke at det dreide seg om syre, men sykepleierne innså raskt at dette var noe de ikke kunne håndtere på den lille klinikken.

Gloria ble sendt videre til Kampala International Hospital. Hun var fortsatt ved bevissthet, satt helt stille under transporten. Adrenalinet dempet smertene noe.

Inne på sykehuset hadde legen Ben Khingi kveldsvakt. Nå så han enda en skrekkslagen kvinne foran seg. Han innså umiddelbart det de andre ennå ikke hadde forstått: At kvinnen var utsatt for syreangrep.

Før de nådde dusjen, hadde legen beordret at bøtter med kaldt vann skulle helles over Gloria. Idet vannet traff kroppen, var det som en eksplosjon av smerter Gloria ikke hadde kunnet forestille seg at hun noen sinne skulle kjenne. Redselsfylte hyl raste gjennom sykehuskorridorene. Hun tenkte på sønnen Aaron, og på barnet hun bar i magen. Tre måneder på vei. Så besvimte hun.

Hun husker at hun våknet av en mannsstemme som lente seg mot øret hennes og spurte om han kunne få klippe av håret hennes. Gloria anstrengte seg, nikket svakt. "Jeg hadde langt, vakkert hår den gangen," sier 38-åringen.

Et mildt smil legger seg over ansiktet. Det venstre øyet lever med, det høyre er dødt. Det stod ikke til å redde, og hun fikk senere et kunstig øye satt inn. At hun i det hele tatt har ett øye å se med, kan hun takke doktor Khingi for.

Som en del av behandlingen satte han i gang med drypp av saltvannsløsning på øynene, slik at de ikke på noe tidspunkt skulle bli tørre. Grunnet personalmangel fikk ett av Glorias familiemedlemmer i oppgave å være dråpeansvarlig gjennom natta. Hvert femte-sjette sekund traff en ny dråpe åpne øyne som lengtet etter å falle i søvn. Saltvannsdråpene var årsaken til at det venstre øyet ble reddet. De første dagene på sykehuset gikk med til å rense huden. Gloria trodde det verste var unnagjort etter fire dager da hun ble overført til Mulago Hospital, landets største sykehus. Men lidelsene hadde så vidt begynt.

På Mulago Hospital skar legene bort så mye død hud som de kunne, så langt ned som mulig, uten at det skulle blø for mye. Behandlingen i Glorias tilfelle var ekstra komplisert på grunn av graviditeten. Det var uvisst om barnet i magen ville klare seg.

Etter fem dager på Mulago ble Gloria fløyet til Cape Town for å behandles av eksperter som ikke fantes i hjemlandet. Reisen var mulig som følge av økonomiske bidrag fra familie, samt velvilje fra det offentlige. Gloria skulle ikke få gjøre vendereis før over to år senere.

"Det var en vanskelig tid," sier Gloria som etter hvert sluttet å telle alle operasjonene. "Jeg hadde mye smerter som følge av skadene, og i tillegg lengtet jeg etter sønnen min hjemme." Hun så ham ikke én eneste gang i løpet av disse drøye to årene.

Og hun ble ikke akkurat oppløftet da hun så seg selv i speilet første gang etter angrepet. Drøyt to uker etter den skjebnesvangre kvelden i Kampala ble hun hjulpet inn på badet av to sykepleiere. Da Gloria hevet blikket mot det ovale speilet over vaskeservanten, så hun et ansikt hun ikke kjente igjen, fullt av sår og gul-hvite flekker. "Nå er livet mitt slik jeg kjenner det, over," tenkte Gloria. "Hvordan skal jeg forklare det?"

38-åringen løfter underarmen fra bordet, legger haka i håndflata mens hun tenker seg om og ser på oss. "Det var i dette øyeblikket foran speilet at virkeligheten for alvor slo inn. Jeg så en annen person, og jeg likte ikke det jeg så." Ved syreangrep blir de ytre skadene på huden mer synlige når det har gått en viss tid, og arrene har fått tid til å sette seg. Gloria, i likhet med mange andre som har vært eksponert for syre, kunne hatt betydelig mindre ytre skader dersom hun hadde blitt satt under vann på et tidligere tidspunkt.

Den beste "medisinen" etter syreangrep er nemlig å komme seg i dusjen så raskt som mulig, opplyser Khingi. Med 20 minutter eller mer under rennende kaldt vann umiddelbart etterpå, ville skadene på huden mest sannsynlig vært minimale for Gloria.

For Gloria ble tida etter angrepet preget av tunge, depressive tanker. Vendepunktet i prosessen med å akseptere sitt nye utseende kom gjennom samtaler med fysioterapeuten på sykehuset i Cape Town. "Hun ble en venn som klarte å trøste og muntre meg opp. Gradvis endret jeg fokus. Jeg hadde en sønn der hjemme, samt en forestående fødsel. Angrepet hadde tross alt ikke drept meg eller barnet i magen. Langsomt begynte jeg å se meg selv som en overlever i stedet for et offer."

Fem måneder ut i Sør-Afrika-oppholdet gjennomførte Gloria en vellykket fødsel. "Jeg ga henne navnet Miracle," sier hun med et varmt smil.

Gloria hadde fått et forvarsel om angrepet. Noen uker før hadde hun blitt oppringt, og en ukjent mannsstemme hadde opplyst at en kvinne hadde forhørt seg om vedkommende kunne ta på seg et "syreoppdrag". En såkalt "acid-hitman" er vanlig ved angrep av denne typen. Mannen forklarte at han hadde sagt nei, og nå ville han advare Gloria. Hun tok det ikke altfor alvorlig, tenkte at det måtte være noen som enten tok feil, eller tullet. "Jeg hadde aldri i min villeste fantasi forestilt meg at jeg kunne bli utsatt for et slikt angrep, jeg som ikke hadde noen fiender," sier hun.

Etterforskningen pekte imidlertid i retning av en kvinne, og motivet Gloria i dag tror hun hadde, var sjalusi. Kvinnen ble arrestert, men ettersom Gloria var under behandling i utlandet og naturlig nok ikke kunne stille ved berammet tid i rettssystemet, ble saken henlagt, og kvinnen ble sluppet fri.

Opplysningene bekreftes av legen Ben Khingi som hadde tett kontakt med Gloria i tida etter angrepet. "Syreangrep skjer nesten alltid etter mørkets frembrudd, noe som gjør at det oftest ikke er andre vitner enn den angrepne selv. Offeret får dermed en dobbeltrolle som både offer og vitne, og når man på grunn av skader og behandling ikke er i stand til å møte i retten, henlegges sakene raskt," forklarer Khingi. Han underbygger svakheten i rettssystemet ytterligere med følgende opplysninger: Mindre enn femti prosent av de som står bak angrepene blir identifisert, enda færre enn dette stilles for retten. Blant disse igjen er det bare noen få som faktisk blir dømt og må sone i fengsel. "At gjerningspersonen forblir fri, er en ekstra belastning for ofrene, både med tanke på usikkerheten det skaper, og skuffelsen over at rettssystemet svikter dem," sier Khingi.

Gloria selv bekrefter at hun bærer på en utrygghet som aldri helt slipper taket. "Jeg kan innimellom kjenne på en frykt, både i forhold til barna mine og meg selv. Når noen har gjort denne forbrytelsen én gang, tenker man at de kan være i stand til å gjenta det." Gloria vrir hodet litt til siden. Det tar noen sekunder før hun fortsetter. "Hun er fortsatt der ute. Fri. Redselen vil nok aldri bli helt borte."

"Er du sint? Bitter?"

"Nei, i dag er jeg rolig. Fylt av fred. Det er best for min egen del ikke å være sint. Troen min har også hjulpet meg. Jeg har tilgitt henne," sier Gloria.

Ifølge de seneste rapportene har man offisielt registrert rundt 35 syreangrep årlig i Uganda, men det reelle tallet er sannsynligvis langt høyere. Flere rapporter tyder på at forbrytelsen er utbredt, også i avsidesliggende strøk. En stor samfunnsundersøkelse viste for eksempel at tre av fire personer var kjent med begrepet syrevold, og én av fem kjente et offer, opplyser Acid Survivors Trust International (ASTI), en non-profit internasjonal organisasjon med britisk opphav – hvis eneste formål er å få slutt på syrevold verden over. Syrevold rammer først og fremst kvinner. Rundt 90 prosent av ofrene for syreangrep i Uganda er kvinner.

Årsaken er ofte enten at kvinnen har avvist en mann, eller sjalusi og sinne fordi hun avslutter forholdet – kanskje også fordi hun har møtt noen andre.

Det skjer også at kvinner initierer angrep mot andre kvinner. Når en mann angripes, er motivet derimot annerledes. Da er det i stor grad relatert til forretningslivet – ønsket om å skremme noen unna, eller sette dem ut av spill, opplyser Khingi. India, ett av landene i verden med mest syrevold, har rundt 1500 registrerte angrep årlig, ifølge ASTI. Av disse er 80 prosent rettet mot kvinner. Syrevold gjenspeiler og opprettholder diskriminering av kvinner og jenter, og er forbudt ved internasjonal lov.

Altfor ofte forblir denne grove kriminaliteten likevel urapportert, og dermed også ustraffet. En viktig årsak til dette er at mange overlevende etter syreangrep lever i frykt for represalier, og av den grunn velger ikke å rapportere eller anmelde angrepet. ASTIs anslag over hvor mange angrep som forblir urapportert verden sett under ett, er 60 prosent.

Gloria, som ble en del av den offisielle syrevoldstatistikken for 13 år siden, drifter i dag sin egen organisasjon- Kankunda Glora Foundation. Organisasjonen hjelper overlevere overlevende? etter syreangrep; både økonomisk når muligheten finnes, materielt og ikke minst psykososialt; støtte til å komme tilbake – ut igjen i samfunnet.

Det er mange som befinner seg i en sårbar situasjon. Pandemien rammet flere ekstra hardt. For de fleste var det tøft nok i utgangspunktet. Noen har vært nødt til å tigge for å overleve. Noen dør. Ikke nødvendigvis av de fysiske skadene. De orker ikke mer. Makter ikke å håndtere reaksjonene og fordommene de møter.

Blikkene og kommentarene fra folk på gata. Jeg ønsker å gi folk motet til å bære arrene sine – både de synlige, fysiske arrene, og de indre arrene – slik at de blir i stand til å vende tilbake til samfunnet. Jeg har muligheten til å stå opp og kjempe for andre. Denne vissheten driver meg, forteller hun.

Den aller første organisasjonen i landet som ga hjelp til mennesker utsatt for syreangrep, Acid Survivors' Foundation Uganda (ASFU), en ikke-statlig organisasjon (NGO), ble etablert av legen som behandlet Gloria, Ben Khingi, i 2003. ASFU sin ambisjon var å hjelpe de skadede både medisinsk, psykososialt og økonomisk, samt hjelpe med advokatbistand – alt for å legge til rette for en raskest mulig retur til samfunnet. Legens engasjement for syresaken ble vekket allerede et par år før organisasjonen så dagens lys.

- Jeg behandlet to pasienter som hadde vært utsatt for syreangrep, begge med alvorlige skader. På den tiden hadde vi begrenset erfaring med å behandle denne typen pasienter, sier Khingi, mens han sitter inne på sitt spartanske kontor; et rom på fire-fem kvadratmeter, møblert med et skrivebord, en stol, to oransje plaststoler for pasienter og besøkende, samt en undersøkelsesbenk.

Vinduspersiennene er justert for å slippe inn litt av det varme ettermiddagslyset. I mange tilfeller er stemmen den eneste gjenværende muligheten - selv for de aller nærmeste - til å gjenkjenne den angrepne etter at skadene har satt seg.

Blindhet er også en stor risiko. I tillegg til de fysiske skadene, som krever kirurgi og lang oppfølging, understreker legen de alvorlige psykologiske konsekvensene. - Det påvirker selvtilliten og det sosiale livet i stor grad. En pasient har like stort behov for behandling og oppfølging fra psykiatrisk fagpersonell som den rent fysiske behandlingen.

ASFU har ikke vært ordentlig i drift de siste åtte årene på grunn av mangel på midler og en travel arbeidshverdag for Khingi selv. Til gjengjeld har nye organisasjoner og enkeltpersoner, som Gloria Kankunda, tatt over.

Selv om legen ikke lenger har ansvar for en organisasjon, lever engasjementet videre. - Jeg har alltid vært sterkt engasjert i pasientene. Nå bor en av dem hjemme hos meg, slik at jeg kan gi tett oppfølging, sier han. - Hvordan er oppmerksomheten rundt syreproblematikken i Uganda i dag?

- Oppmerksomheten fra myndighetene har vært varierende. For noen år siden var det stor interesse, men den har avtatt. Politikere og myndighetspersoner bryr seg ikke nok, tror legen, som har mistet oversikten over hvor mange pasienter med syreskader han selv har behandlet - flere hundre i tallet.

- Hva kan gjøres for å bekjempe syrevolden?

- Syre er et svært rimelig middel som kan forårsake stor skade på andre. Énlitersflasker koster 3000 shilling, mindre enn én amerikansk dollar, og kan kjøpes på alle bensinstasjoner. Tilgjengeligheten burde vært mye mer begrenset.

Syre brukes i stor grad til bilbatterier, og det er liten vilje til å erstatte syren med noe annet. Når noen trenger syre til bilbatteriet, burde de få service og påfyll fra personalet på bensinstasjonen, i stedet for å kjøpe med seg plastflasker og kanner. Vi har lenge forsøkt å nå frem med dette uten å lykkes, sier Khingi.

Han nevner svakheter i etterforskningen, lovene og rettssystemet som andre hindringer. - Det burde vært mye større fokus på å oppklare saker, og straffene burde vært strengere. Statistikk fra andre land viser at lover, strengere straffer og mindre tilgjengelighet har en stor effekt. I Bangladesh, Pakistan og Kambodsja har man, som direkte konsekvens av økt fokus på lover og strengere håndheving av dem, samt opplysningskampanjer og redusert tilgjengelighet, klart å redusere syrevold betydelig, ifølge ASTI.

Det er seks år siden sist Gloria møtte legen Ben Khingi ansikt til ansikt. Nå skal det skje. Etter å ha ankommet bakpå en av byens utallige (BodaBoda) motorsykkeltaxier, slår hun seg ned på steinmuren utenfor klinikken der han har kontor. Der blir Gloria sittende å vente i nærmere halvannen time. Doktoren er nemlig blitt opptatt med en akuttoperasjon. Men så, endelig, svinger bilen inn i oppkjørselen. Ut stiger Ben Khingi med et smil om munnen. Smilet vokser seg enda større mens han går mot Gloria, og før noen ord blir sagt, møtes de to i en lang omfavnelse. Deretter tar han hånda hennes, og leier henne bort til et par hagestoler på gresset foran klinikken.

– Hvordan går det med deg? spør Khingi.

– Jo, det går bra, svarer Gloria, men legger etter hvert til at hun sjelden har en hel natt med god søvn. Det er fortsatt ting som plager henne, områder som er smertefulle, spesielt halsregionen.

– Det trenger ikke være sånn. Du trenger ikke å ha disse smertene. Det kan vi gjøre noe med, sier han.

– Ja, jeg må bare samle mot til å skulle gjennomføre mer kirurgi, svarer Gloria.

Da vi senere er tilbake i huset til Gloria, lar hun øyelokkene gli igjen noen sekunder før hun ser på oss med det friske øyet sitt.

– Nå er jeg ikke lenger redd for blikkene, kommentarene og spørsmålene. Det har vært en prosess, men i dag kjenner jeg at jeg kan komme dem åpent i møte. Arrene har blitt en del av meg. Blikket er fast.

– Jeg bærer på håpet, jeg lever, jeg beveger meg. Dere har sett meg kjøre bil. Jeg er ikke avhengig av andres hjelp. Det er mange som har det vanskeligere enn meg. Jeg er heldig som har hatt venner og familie som har hjulpet meg, og nå kan jeg selv hjelpe andre. Det gir meg styrke til å fortsette.

UGANDISKE MYNDIGHETER

Vi har gjentatte ganger over flere uker forsøkt å komme i kontakt med ugandiske myndigheter for å gi dem mulighet til å svare på kritikken som fremkommer i artikkelen, og høre deres syn på syrevold-problematikken. Vi henvendte oss først til kontaktpersonen for Ugandas konsulat i Norge, og ble henvist videre til Ugandas ambassade for Skandinavia i København. Men ingen vi har blitt satt i kontakt med, har valgt å svare oss. Vi har også prøvd å komme i kontakt med ansvarlige myndigheter i Uganda via andre kanaler uten å

FAKTA

Årsaken er ofte enten at kvinnen har avvist en mann, eller sjalusi og sinne fordi hun avslutter forholdet – kanskje også fordi hun har møtt noen andre.

Det påvirker selvtilliten og det sosiale livet i stor grad. En pasient har like stort behov for behandling og oppfølging fra psykiatrisk fagpersonell som den rent fysiske behandlingen.

Syra er et svært rimelig middel som kan volde stor skade på andre. Énlitersflasker koster 3000 shilling, mindre enn én US dollar, og kan kjøpes på alle bensinstasjoner.

1 av 10 dør som følge av de fysiske skadene etter angrep. Ikke umiddelbart, men som følge av senskader, hudinfeksjoner etc. De synlige skadene etter syreangrep blir verre på litt sikt, etter at arrene har fått «satt seg», forklarer Dr. Ben Khingi.

Den beste «medisinen» dersom man har vært eksponert for syre, er å komme seg i dusjen så raskt som mulig. Dersom man ikke har dusj tilgjengelig i øyeblikket er bøtter med vann som helles over huden, et alternativ.

– Man bør bli stående i minst 20 minutter med vannet rennende over seg. Det rene, kalde vannet vasker bort syra, sier Dr. Khingi og illustrerer hvor viktig vann er med følgende eksempel:

– Hvis jeg dypper hånda i syre, og deretter fører den direkte over i kaldt vann og lar vannet renne vann en god stund, så vil det bli svært minimale skader på huden.